Morens død

Nederst ved den store dobbeltsengen satt de tett inntil hverandre på to små barnestoler. Den høye kvinneskikkelsen stod ved siden av, stor og mørk opp mot vinduet. Hun sa at hun skulle forlate dem, hun måtte forlate dem, og hun spurte om de ville bli triste når hun var borte. De måtte love henne å holde seg til Jesus, så ville de treffe henne igjen i himmelen. De forstod ikke helt, men syntes det var så forferdelig sørgelig, og så gråt de begge to, storgråt.

Det var mørkt og grått nedover trappen. Jeg holdt henne i hånden, og dro i henne, jeg kunne ikke komme fort nok ned. Så spurte jeg hvorfor hun gikk så langsomt. Hun stanset opp ved hvert trinn og trakk pusten.

Men utenfor porten blendet dagslyset oss og allting var så lyst, så lyst. Hun stoppet opp en stund og luften var så underlig varm, bare med enkelte kalde vindpust. Gresset skjøt opp mellom brosteinene, lysegrønt gress, det var vår.

Hun hadde en blek, lillafarget hatt og de bleke båndene flagret opp for hvert vindpust og slo henne i ansiktet. Så gikk vi nedover Slottsgaten til festningen og så på sjøen.

Det var et mørkt barnekammer. Pikene lekte med oss. De gikk fram og tilbake, fram og tilbake mot hverandre og sang en sang som var så trist. Til slutt ble en av dem alene igjen, og ingen ville ha noe med henne å gjøre. Den unge gutten som hadde gitt henne båndet og ringen, var også borte, og jeg måtte løpe bort til henne, ta henne i hånden og trøste henne.

Det var vinter og vi satt hele dagen og så ut av vinduene. Tvers over gaten bodde en mann og en kone som alltid sloss. En gang de kranglet, kom djevelen bak dem og sto og lo. Han hadde store horn i pannen, og hesteføtter og hale, og så var han svart over hele kroppen. En gang ville han ta dem i klørne sine og dra dem med seg inn i helvetet. Det var derfor han smilte.

De kunne av og til se bukkeføtter om kvelden når det var mørkt i rommet ved siden av. Det var djevelen. Han ville ta dem når de var slemme og ikke ville legge seg, men hvis de holdt seg til Gud, kunne han ikke røre dem.

Store snøflak falt ned, uavlatelig, uavlatelig. Oppe i luften så man lag av snøflak og man kunne følge ett av dem med øynene nesten helt til det nådde bakken der det la seg så bløtt, det ene flaket oppå det andre. Snøen lå der som et teppe. Den la seg hvit og ren på takene, og utenfor vinduet la den seg så bløt og hvit helt opp til ruten.

Det var mange hvite lys helt opp til toppen. Noen dryppet. Det skinte i alle lyse farger, men mest i rødt og gult og grønt. Man kunne nesten ikke se for bare lys. Luften var tett av stearinos og brent gran og varme, og lyset krøp inn i alle kriker og kroker.

Midt i sofaen satt hun i den svære, svarte silkekjolen som så enda svartere ut i dette lyshavet. Hun satt der så stille og blek. Rundt omkring henne satt eller stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg så bort til henne i sofaen, og de hvisket sammen og bøyde seg ned til hverandre. Hun smilte, og tårer rant nedover kinnene hennes. Alt var så stille og lyst. Så sang Berta «Glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul».

Da åpnet taket seg og man kunne se langt inn i himmelen, og man så engler som dalte ned i skjul, smilende, med hvite, lange kjortler. Og vi var alle så henrykte, så henrykte. Hun i sofaen så på oss, fra den ene til den andre, og strøk oss nedover kinnene.

Vi skulle bort. En fremmed mann kledd i svart stod ved enden av sengen og ba. Det var dunkelt i rommet, og luften var tung og grå. Vi hadde yttertøy på oss, og piken som skulle følge oss, stod ved døren og ventet. Så måtte én og en gå bort til sengen, og hun så inderlig på oss og kysset oss.

Så gikk vi ut, og piken fulgte oss til noen fremmede mennesker. De var så vennlige, alle sammen, og vi fikk så mye kaker og leker som vi bare kunne ønske oss.

Vi ble vekket midt på natten –

Vi forstod med én gang.

Vi kledde på oss med søvnen i øynene.